Amerikanerne har oppfunnet mobil laserkanon for bakkestyrkene. Som virker!
Kraftige laservåpen i stand til å skyte ned droner og ubemannede fly vil i nær fremtid bli en del av de amerikanske bakkestyrkene rundt om i stridssoner verden over.
Fly- og våpengiganten Boeing melder at de har foretatt en vellykket nedskytning av et ubemannet fly med en laserkanon montert på kampvognen Avenger, som allerede er i flittig bruk i den amerikanske hæren.
- Dette er allerede klart til bruk i felt. Hvis vi får pengene bevilget, vil vi kunne ha systemet klar til strid innen et år, oppgir Boeing til Dagbladet.no.
Vellykket test
- Ja, det er selve laseren som skyter ned flyet, bekrefter Marc Selinger i Boeing Missile Defence Systems overfor Dagbladet.no.
- Under testen, ble det brent et hull i selve kontrollenheten til det ubemannede flyet, som førte til at det ikke lenger kunne fly.
Boeing avlører at de vellykkede testene ble foretatt i desember, hvor tre små ubemannede fly, også kalt droner, ble brukt for å teste det nye laservåpenet.
Testene ble foretatt på White Sands Missile Range i New Mexico. Kampvogna med lasersystemet påmontert skulle bruke det avanserte målsøkingsutstyret til å oppdage og følge de tre dronene under vanskelige forhold for sensorene fordi bakgrunnen forstyrres av ørkenen og fjell.
En av dronene ble også skutt ned på «en operativ relevant rekkevidde», oppgir Boeing. Mer nøyaktig vil de ikke være. Men det er grunn til å tro at rekkevidden minst må være på en kilometer for å gjøre våpensystemet relevant mot droner og ubemannede fly.
Det er første gang en kampvogn har skutt ned en drone med laser – utenom på film. Og utviklingen har gått i rekordfart. Det er knappe tre år siden Boeing startet utviklingen av det lette kampvognsystemet.
Vanskelig å oppdage
- I motsetning til konvensjonelle våpensystemer kan «Laser Avenger» avfyre sine laserstråler uten å skape eksosstriper eller lysglimt som avslører posisjonen. Derfor kan Laser Avenger nøytralisere ubemannede fly og droner uten å sette soldatene i fare, sier visepresident og prosjektansvarlig Gary Fitzmire i Boeing Directed Energy Systems.
De første store testene Boeing var åpne om skjedde i september 2007. Da ble lasersystemet prøvd ut på fem ubevegelige mål som representerte veibomber (IED) og udetonerte eksplosiver (UXO). At systemet allerede nå er videreutviklet til å kunne oppdage og følge bevegelige mål overrasker mange innen forsvarsindustrien.
Det samme gjør selve laseren, som ikke er i nærheten av styrken man tidligere har ment er nødvendig for å være effektiv mot bevegelige mål.
Mobil og liten
Under testene i 2007 oppga Boeing at laserkanonen hadde en styrke på 1 kilowatt og var en såkalt «solid-state laser». Målene ble uskadeliggjort på «sikker avstand», uten at Boeing har villet oppgi rekkevidden på systemet. Bilder viser imidlertid at rekkevidden på disse første testene ikke var særlig lang.
Men nå skal styrken være doblet, oppgir Fitzmire i en pressemelding. Alikevel er 2 kilowatt langt fra den generelle oppfatningen om at 100 kilowatt vil være minimumsgrensen for effektive laservåpen i militær bruk.
Problemet er at lasere med så stor styrke foreløpig er umulig å tilpasse raske mobile enheter som kampvognene soldatene bruker i felt i dag.
Våpenrivalen Northrop Grumman har i over ti år jobbet med kjempelaserkanonen THEL og M-THEL (den “mobile” versjonen) som under testing har skutt ned katyusha-raketter og bombekastergranater.
Men systemet er alt for stort til å være en reell mobil løsning for styrker i en stridssone.
Kan havne på norske jagerfly
Boeings laserprogram begrenser seg imidlertid ikke til Avenger-vognene, men testes også ut på fly. Hvis testene viser seg å være så effektive og vellykkede som Boeing selv hevder, kan det åpne for muligheter man tidligere ikke trodde var praktisk mulig i utviklingen av blant annet F-35 Joint Strike Fighter – kampflyet blant andre Norge skal kjøpe inn om få år.
Lockheed Martin, som utvikler JSF, har lenge slitt med planene om å utstyret flyet med laservåpen nettopp fordi man har trodd at 100 kilowatt er minimumsstyrken for en effektiv laserkanon.
- For å få 100 kilowatt med lys ut, må du putte en megavatt med elektrisk strøm inn. Et sted på veien må du kjøle ned 900 kilowatt. Det er massivt for et kampfly som normalt håndterer noen titalls kilowatt med kjøling, sa lasersjef i Lockheed Martin, Tom Burris i 2005.
Videre har utfordringen vært å få systemet lite nok til å få plass på flyet.
Alikevel har Lockheed Martin aldri gitt opp planene, men regnet med at det tidligst kan implementeres i fjerdeutgaven, som etter planen produseres fra 2012 og utover. Norge vil etter planen motta sine 56 nye JSF-fly i perioden 2016 til 2020.
Hvis Boeings teknologi viser seg å kunne gi effektiv kamplaser med vesentlig mindre energi og plassbruk, vil det trolig øke sjansene betydelig for at et tilsvarende system integreres i kampflyprosjektet.
Omid betyr håp for iranere, men er et omen for de som frykter atomvåpen.
Irans første egenkonstruerte satellitt ble sendt opp i bane i dag, ifølge flere iranske medier.
Oppskytningen skjedde samtidig som landet feirer at det er 30 år siden den islamske revolusjonen.
Satellitten har fått navnet Omid, som er persisk for «håp». Den ble sendt opp i verdensrommet med en rakett av typen Safir.
Formålet med satellitten er forskning og telekommunikasjon. Men teknologien som brukes til å skyte raketter opp i verdensrommet, kan også anvendes til å utvikle bæreraketter for atomvåpen.
Oppskytningen vil derfor trolig skape uro blant vestlige land som frykter at Iran i hemmelighet forsøker å bygge kjernefysiske våpen.
Selv insisterer iranerne på at landets atomforskning kun har fredelige formål.
Dansker må betale over 500 millioner kroner i klimaavgifter på ku- og grisepromp.
Den danske skattekommisjonen ser ut til å befeste oppfatningen av Danmark som verdensmester i skatter og avgifter.
Kommisjonen foreslår nå at danskene pålegges klimaavgifter på metan, som finnes i utslipp fra kuer og griser.
Det skriver den danske tabloidavisen Ekstra Bladet.
Halv milliard ekstra
Ifølge den danske skattekommisjonen utvikler en ku fire tonn CO2-ekvivalenter årlig, noe som er mer enn en alminnelig bil.
Dette vil gi danske myndigheter 440 millioner danske kroner ekstra i potten, eller 530 millioner norske kroner.
Færre dyr
Bilens utslipp er pålagt omfattende avgiftsregulering- noe også kuer og griser skal være ifølge skattekommisjonen.
- Klimaavgiften på metan kan man i praksis pålegges per ku og gris. Det vil i realiteten svare til bidraget fra husdyrhold til Danmarks samlede utslipp av klimagasser, heter det i skatterapporten.
Kommisjonen venter at metanavgiften på sikt vil føre til færre dyr og dermed mindre utslipp av klimagasser fra dansk område.
Snåsa kommune gjør lurt i å utnytte den voldsomme oppmerksomheten rundt Snåsamannen Joralf Gjerstad, mener ekspert. Nå kan «Snåsavann» komme i butikken.
En av kommunens innbyggere har allerede fått støtte fra Innovasjon Norge til å utrede en forretningsidé om eksport av flaskevann fra Snåsa, skriver Adresseavisen.
Også den politiske ledelsen i kommunen tenner på ideen.
- Helsebringende vann fra Snåsa må da være bra. Jeg tror det kan slå an veldig godt i butikkhyllene, sier ordfører Vigdis Hjulstad Belbo (Sp) til avisen.
På kartet
Snåsamannen Joralf Gjerstad (82), har satt den lille bygda ettertrykkelig på kartet. Etter at boken «Snåsamannen» kom ut i oktober har debatten gått høyt om hans helbredende evner. De siste ukene har flere toppolitikere, blant dem helseminister Bjarne Håkon Hansen, stått fram med sine erfaringer med Snåsamannen og andre former for alternativ behandling.
Nå satser Gjerstads hjemkommune tungt på å utnytte den voldsomme medieoppmerksomheten for å trekke turister og næringsaktivitet til bygda. Kommunikasjonsrådgiver Lasse Gimnes mener Snåsa har fått gratisreklame verdt flere millioner kroner etter boken om Snåsakallen.
- Vanligvis blir småsamfunn kjent for negative saker, det kan være en ulykke eller en drapssak, men i dette tilfellet er det så å si udelt positiv oppmerksomhet, sier Gimnes til Adresseavisen.
Han sammenligner Snåsamannens betydning for Snåsa med den betydningen Rosenborg har hatt for Trondheim.
Hvorfor skulle sentralbanksjef Svein Gjedrem møte de viktigste rådgiverne til president George W. Bush? Og hvorfor satt Norsk Hydros styreformann i Versailles og ventet på at dronningen av Nederland kom tilbake fra slottet? De er med i Bilderberg, en hemmelig klubb der de mektigste i verden finner ut hvordan verden bør se ut.
Dagens Næringsliv | 24. mai 2003
FOR TRE UKER siden. En telefon.
- Det er Egil Myklebust. Du hadde ringt.
- Ja. Fint at du ringer tilbake. Det gjelderBilderberg.
- Ja vel.
- Skal du på Bilderberg-konferansen i år?
- Ja… det skal jeg.
- Hvor er det i år?
- Det kan jeg ikke si.
- Når er det?
- Det kan jeg heller ikke si.
- Stemmer det at det er i Versailles fra 15. til 18. mai?
- Jeg hverken kan eller vil si noe om Bilderberg. Da ville jeg bryte et løfte. Greit?
Diskresjon
Egil Myklebust er styreformann i Norsk Hydro og i SAS. Han er en av Norges mektigste menn, og tier når det trengs. Som industrileder har han valgt diskresjon fremfor posering i avisspaltene. Han er kanskje den norske industrilederen som har skrevet under flest milliardkontrakter. Lavmælt, bestemt, tålmodig, strategisk. Han har fått det til.
Egil Myklebust har fått innpass i et internasjonalt nettverk ingen andre norske industriledere kan vise til. Han er fast medlem i den mektige, hemmelige Bilderberg Group.
Makt
Bilderberg Group ble stiftet i 1954, og var ment som et uformelt møtested for makthavere fra begge sider av Atlanteren. De skulle snakke sammen, skåle sammen og rydde opp etter annen verdenskrig.
Fra første stund klarte Bilderberg å samle verdens mektigste ledere innen finans, industri, politikk, medier og forskning. Til uformell hyggeprat? Eller for å klekke ut ideer som skulle forandre verden?
Det er flere svar på spørsmålene.
Gruppen fikk navnet etter hotellet i Nederland der det første møtet fant sted. Møtet ble ledet av prins Bernhard av Nederland. Prinsen ønsket velkommen på de hemmelige Bilderberg-møtene i mange år, til tross for at hans rykte utenfor de lukkede rom ble stadig dårligere.
I 1962 skrev forfatteren Alden Hatch en biografi som avslørte at den unge Bernhard tok nazistenes side for å dra nytte av sin juridiske utdannelse. Tidlig på 1970-tallet var prinsen involvert i en av de største korrupsjonsskandalene i Europa, den såkalte Lockheed-saken.
Ikke desto mindre: Bilderberg-gruppen har hvert år i 50 år samlet verdens mektigste menn til langhelger på fasjonable gjemmesteder. To av verdens rikeste familier – Rockefeller og Rotschild – har i alle år vært pådrivere i gruppen.
Europeiske kongehus og globale industriherrer har alltid vært tungt representert. IBM-sjef Louis Gerstner, ABB-sjef Percy Barnevik og daværende kronprins Harald har vært der. Statsledere kommer hvert år. Helmut Kohl, Tony Blair, Margaret Thatcher, Bill Clinton.
Men det er ikke et vanlig toppmøte. Når G8-lederne møtes, får verden vite om det. I Bilderberg skjer alt i største hemmelighet.
Det sies at ideen om å forene Europa ble klekket ut på et av de første møtene i Bilderberg-gruppen. Akkurat som ideen om en felles europeisk myntenhet, euro. Og det var på fjorårets møte i Bilderberg at invasjonen av Irak første gang ble grundig diskutert.
Er det sant? Er det dikt?
Hvert år sitter det mellom ti og tyve redaktører og journalister fra verdens mektigste medier og deltar på møtene. Men de har referatforbud. Ingenting skal lekkes ut. Hvis det skjer, er fanden løs.
Versailles, om kvelden 14. mai. – Are you from Norway? Great. Jag har bodd i Norge. Studerad. Have you been to Bilderberg before? ItÕs the world government, vSrdlens mSktigaste menn. Are you guys with the progressive party in Norway? Carl Hagen? Inte det.
En amerikaner i baren spør og svarer på en gang. Bestiller en bourbon. Og forteller at vi ikke må tro på det som står i avisen. Og i hvert fall ikke det som sies på tv. Mediene sitter på fanget til makthaverne. I Europa er det ille. I USA er det håpløst. Verden er ikke slik vi tror.
Konspirator 1; Christopher Bollyn: Amerikansk journalist. Emigrerte fra USA etter 11. september 2001. Vil ikke la sine barn vokse opp i det han mener er en udemokratisk, farlig stat. Sterk motstander av globalisering, sterk motstander av krigen mot Irak. Bollyn bor nå i Berlin, der han er Europa-korrespondent for den amerikanske ukeavisen American Free Press, en uavhengig avis med politisk ståsted på ytterste høyre.
Palasset
Christopher Bollyn har vært i Versailles tre dager. I et par uker gikk det kun rykter om at konferansen skulle være i Versailles denne helgen. Så kom det en bekreftelse fra England. Da var det ingen tvil. Han dro.
I tre dager har han nå ruslet rundt på Trianon Palace, det fornemme hotellet der konferansen skal være. Det var på dette hotellet Versailles-traktaten ble laget i 1919, før den ble undertegnet på Slottet et steinkast unna. Det oser historie av Trianon Palace.
Her har Bollyn snust rundt, tatt bilder, spionert, prøvd å få noen av de ansatte til å lekke ut informasjon om hva som skjer. Det har vært vanskelig. Hotellets faste ansatte har ikke fått vite noe som helst. Bare at det skal være “et eller annet møte”. Christopher Bollyn har sett sikkerhetsvakter med walkietalkie løpe rundt. Vanlige gjester har fått beskjed om å sjekke ut før torsdag, men ikke om hvorfor.
Topptrente schæferhunder og rotweilere har holdt vakt utenfor konferansesalen. Militære kjøretøyer har kommet og gått. De har bedt Bollyn forsvinne. Kanskje like greit. Det koster hundre kroner for en dobbel espresso i baren på Trianon Palace, så det er ikke et sted man oppholder seg lenge.
Bollyn har i stedet tatt losji på Novotel Hotel, i utkanten av Versailles. Her får han billig bourbon i baren, og i den samme baren skal noen av verdens ledende konspirasjonsteoretikere møtes hver ettermiddag for å sammenligne notater og billedmateriale. På fast plass i baren sitter en snart 70 år gammel amerikaner.
Konspirator 2; James B. Tucker jr: Amerikansk journalist. 68 år gammel. Regnes som den ledende konspirasjonsteoretikeren i USA. Har fulgt Bilderberg-konferansen hvert år siden 1983. Journalistisk veteran, populist, nasjonalist. Har høreapparat, men tror uansett ikke på det han hører fra Capitol Hill. Tucker bor i Washington, der han hver uke skriver artikler i American Free Press, en avis som smugleses i maktens korridorer i USA.
Krim
- De skal diskutere forholdet mellom USA og det kontinentale Europa. Etter tyve år begynner jeg å se et mønster i hva som skjer på møtene i Bilderberg. Ifjor var USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld tilstede og varslet at USA skulle ødelegge Irak. I år kommer amerikanerne tilbake for å diskutere hvordan de skal tjene penger på å bygge opp landet. Det er kriminelt. Vil du ha listen over de 120 som var på Bilderberg ifjor? Her.
- Takk.
- Vær så god. De fleste kommer tilbake i år. Hvis man faller ut av listen, har man falt i verdens makthierarki. Listen over deltagere er strengt hemmelig, men jeg har hørt rykter om at utenriksminister Colin Powell stikker innom på lørdag, etter at han har besøkt Moskva og Berlin. Den franske utenriksministeren skal også komme, sier James B. Tucker jr.
Han har vært her i tre dager. Han har ikke mobiltelefon, men de bak resepsjonen og bardisken vet til enhver tid hvor han er. Tucker vil være lett tilgjengelig. Han har sendt ut en pressemelding fra American Free Press der han anmoder journalister fra hele verden om å komme til Versailles for å dekke begivenheten. Han har ikke fått så mange svar, men håper at baren på Novotel kan fylles opp av pressefolk hver ettermiddag. Det skjedde ikke ifjor. Eller året før. Men kanskje i år.
- En bourbon, takk. Og noe å spise. Har du et askebeger?
James B. Tucker får det han trenger. Klokken tikker mot midnatt. Han går og legger seg. Klokken fem står han opp for å sende hjem den første rapporten fra årets møte i Bilderberg. Han skriver at Frankrikes president Jacques Chirac skal åpne møtet.
Konfidensielt
Det foreligger ingen offisiell rapport fra årets møte i Bilderberg-gruppen. Sekretær Maja Banck ved Bilderbergs lille kontor i Leiden, Nederland, vet hva som ble sagt. Og sier ikke mer enn det.
De 18 mediefolkene som deltok på møtet tier. De har fått fortrolig informasjon fra verdens mektigste menn, men vil ikke dele den med sine lesere, seere og lyttere. Det er mer behagelig å la være, for da blir de kanskje invitert neste år også.
Det eneste offisielle notatet som er sendt ut, er en pressemelding som ble skrevet før konferansen begynte. Den sier litt om hva Bilderberg er for noe, og at alt som skjer der er strengt hemmelig. Til og med på vedlegget til “pressemeldingen” står det “strictly confidential” øverst i hjørnet.
Slik har det alltid vært. Det er flere nordmenn som kan skrive under på det. Hvert år deltar mellom to og fire nordmenn på møtet. Politikerne Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Jan Petersen, Kristin Clemet og far og sønn Stoltenberg har vært der, akkurat som næringslivslederne Tinius Nagell-Erichsen, Jens P. Heyerdahl d.y., Eivind Reiten og Finn Bergesen jr. og skipsrederne Niels Werring, Otto Grieg Tidemand og Westye Høegh. Sistnevnte var leder for den lille, norske delegasjonen gjennom store deler av 1990-tallet.
- Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del, sier Høegh. Og legger til:
- Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.
Voldsomt
De norske deltagerne på Bilderberg-møtene er uansett for småtasser å regne. Forsamlingen er vant til å treffe folk som Margaret Thatcher, Tony Blair, Bill Clinton og toppsjefene i verdens største industrikonserner. Den italienske mangemilliardæren, den eneveldige Fiat-sjefen Giovanni Agnelli, var en gjenganger frem til han døde i januar. Den minst like rike finansmannen George Soros pleier å møte opp. David Rockefeller (84) gjør som sine forfedre i familien og møter opp hvert år. Det samme gjør tidligere utenriksminister i USA, nobelprisvinneren Henry A. Kissinger. Han omtales som hjernen og drivkraften bak prosjektet Bilderberg.
Kissinger har fått Nobels fredspris, men han har også fått et dårlig rykte. Han er saksøkt i land over hele verden på grunn av krigsforbrytelser som skjedde under hans tid som utenriksminister i USA på 1970-tallet. I 2001 nektet han å møte opp i en fransk domstol. Han var beordret til retten for drap og krigsforbrytelser begått i Latin-Amerika for 30 år siden.
Ville han komme til Versailles i 2003?
Versailles, om formiddagen 15. mai. - Bilderberg! En fransktalende mann roper ordet for førtiende gang i formiddag. Han bærer et speilreflekskamera rundt halsen og knipser bilder hver gang han ser en bil nærme seg den strengt bevoktede porten i Boulevard de la Reine, Dronningens Boulevard. Det er sjelden han oppdager noe. De fleste notabilitetene blir fraktet i limousin med svarte vinduer. Han kjenner igjen president BushÕ militære rådgiver Richard Perle, som sitter i baksetet og leser med brillene langt nede på nesen. Og er det ikke den andre hauken i Bush-administrasjonen som fraktes inn der? Paul Wolfowitz? Hm. Han ser dronning Beatrix av Nederland rase forbi sikkerhetsvaktene med biler på slep, og han får med seg dronning Sofia av Spania.
Konspirator 3; Marc Delcour: Belgisk revisor. Jobber med å holde orden i regnskapene til et belgisk firma som selger sikkerhetsutstyr. Har fulgt Bilderberg i flere år, og tar ut ferie når den hemmelige gruppen avholder møter. Kunnskapsrik, taletrengt, snakker engelsk som inspektør Clouseau. Delcour konspirerer på hobbybasis, har et stort arkiv hjemme i Brussel og deler mer enn gjerne sin innsikt med andre.
Samme formiddag. – Bilderberg! Marc Delcour spretter opp av kaf*stolen. Han har hørt sirener. Der. Der kommer de. Først to politimenn på motorsykkel. Så en politibil. Så en limousin. Så en politibil i sivil, og så en politibil til. Delcour rekker ikke å løfte kameraet. Eskorten farer gjennom rundkjøringen i formel 1-fart. Han setter seg. Han er revisor, ikke paparazzi. Så dukker det opp en gammel kjenning. Før hadde kjenningen langt skjegg. Nå har han kort skjegg.
- Så du hvem det var? spør kjenningen.
- Nei, sier Delcour.
- Kan det ha vært Kissinger? spør kjenningen.
Kjenningen har studert Kissinger i årevis, og er overbevist om at Kissinger skal til Frankrike, uansett hvor mange søksmål han ha måtte ha hengende over seg.
Konspirator 4; Tony Gosling: Britisk journalist. Jobbet tidligere i BBC og The Guardian. Politisk aktivist. Grunnla for noen år siden nettstedet www.bilderberg.org – et valfartssted for all verdens konspirasjonsteoretikere. Gosling er fra London, men bor nå i Bristol, den britiske byen der innbyggerne ifølge en måling smiler mest. Gosling avslørte at årets Bilderberg-møte skulle holdes i Versailles i mai.
Versailles, om kvelden 15. mai. I ti-elleve timer har Christopher Bollyn, Marc Delcour og Tony Gosling stått utenfor sperringene til Trianon Palace. De har ikke vekslet et eneste ord med deltagerne. Sikkerhetsvaktene har sett strengt på dem. Den franske etterretningstjenesten er blitt tilkalt og har gjort sine notater. BBC har vært der. Den britiske statskringkastingen skal lage en dokumentar om Bilderberg, og har gjort intervjuer med Bollyn og Gosling. Programmet skal sendes til sommeren.
Konferansen åpnet klokken tre, og det er stille ved porten. Jacques Chirac kom aldri til Trianon Palace, men det vet ikke de tre konspirasjonsteoretikerne. De så et svart helikopter likt det Chirac bruker, men vet ikke om det var ham. Foreløpig vet de lite om hva som har skjedd, hvem som er kommet. De vet ikke at det er 126 deltagere og at 122 av dem er menn. Fire er kvinner, og halvparten av de fire er dronninger. Men det er det ennå ingen som vet. Det er heller ingen som er riktig sikker på at den norske sentralbanksjefen kom klokken to, men det kunne ligne på ham. Det lignet på Svein Gjedrem, har de fått høre.
Uansett er det lenge siden. Klokken nærmer seg syv.
- Jeg tror Tucker venter oss på Novotel, sier Bollyn.
- Vi går, sier Delcour.
De går. BBC blir med. De skal intervjue Tucker. Så er det middag.
Senere, samme kveld. Ring, ring.
- Norges Bank.
- God dag. Det er fra Dagens Næringsliv. Er det mulig å treffe sentralbanksjef Svein Gjedrem?
- Det er langt på kveld. Han er ikke her.
- Ikke det. Men hvor er han? Kanskje informasjonssjef Poul Henrik Poulsson vet?
- Så vidt jeg vet er han i utlandet, sier Poulsson.
- Jeg er sikker på at jeg så ham i baksetet på en limousin i Versailles for noen timer siden.
- Et øyeblikk, så skal jeg finne det ut. Jeg ringer tilbake.
Et øyeblikk.
- Det stemmer at han er i Versailles.
- Er han på den hemmelige Bilderberg-konferansen?
- Hvis du sier at du så ham, så gjorde du vel det. Men han er der bare som gjest!
Versailles, 16. mai. Fredagen forløper uten at noe skjer. Sjåføren til den finske eks-statsminister Paavo Lipponen sniker seg ut av hotellområdet. Christopher Bollyn løper bort og spør hva som skjer inne bak murene.
- ItÕs boring, sier den finske mannen. Så går han. Tre minutter senere kommer han tilbake med en flaske vin.
- Who are inside? spør Bollyn.
- Power. Lot of power, svarer finnen gebrokkent.
- Do you have the list of participants? spør Bollyn, men finnen har annet å tenke på.
- One small beer costs eight euro! ItÕs stupid! This wine costs five in the shop. Så går han.
“The list of participants” er nøkkelordene til hele Bilderberg. En ting er temaene de tar opp der inne. De er store og viktige, og alltid dypt hemmelige. Men av og til har noen klart å smugle ut en deltagerliste. Med den for hånden går det an å legge sammen to og to, se et mønster og finne ut hva som er sagt, gjort og avtalt på det hemmelige møtet.
I teorien er det mulig. Og i hvert fall i konspirasjonsteorien.
Verdenspressen. Innenfor murene sitter verdens mektigste menn. Utenfor veksler 13 menn på å holde utkikk, slik at de kan rapportere hjem. To tyrkiske reportere, fire konspirasjonsteoretikere, tre unge franskmenn fra Indymedia, to BBC-reportere og Dagens Næringsliv fra Norge. Det er verdenspressen.
Et par timer senere, før middag.
Ring, ring.
- Trianon Palace, bonjour.
- Kan jeg snakke med en gjest hos dere? Egil Myklebust. M.y.k.l.e.b.u.s.t. Rom 1221.
- Vær så god.
Intet svar.
- Kan jeg snakke med Svein Gjedrem? G.j.e.d.r.e.m. Rom 215.
Intet svar.
Fransk kjøkken
Det blir kveld. Middag på Trianon Palace. Hotellet kan skryte av å ha mesterkokken G*rard Vie som fast chef. Restauranten er en av Frankrikes dyreste, og har to stjerner i Michelin-guiden.
På en annen restaurant i Versailles sitter tre konspirasjonsteoretikere og spiser en meny til 22 euro. De konspirerer om kapp.
11. september, krigen mot Irak, presidentvalget i USA. Det er ikke slik vi tror. Ellers snakker de om Bilderberg. I timevis. Tucker har lagt seg, men han, Bollyn, Gosling og Delcour er trolig de menneskene i verden som har forsket mest på den mystiske forsamlingen. De er sikre på at møtene i Bilderberg ikke er en koseklubb.
Hvorfor skal verdens mektigste menn møtes hvert år, på hemmelig sted, til hemmelig tid? Det er pengene som bestemmer. De store multinasjonale selskapene overtaler politikerne som stort sett vil ha mer globalisering og massiv markedsliberalisme, og alle sammen forlater møtene med i hovedsak forente synspunkter.
De skaper en slags konsensus om hvilken retning verden bør ta, og gir mer eller mindre klare føringer til politikerne som senere skal ta avgjørelser i EU, FN, WTO og G8. Samtidig slipper de den mektigste pressen inn i varmen med instruks om å holde kjeft. Verden skal ikke få vite hva som skjer.
Så enkelt. Eller vanskelig. Sant. Eller dikt. Hvem vet? Bilderbergerne nekter å svare. Det har de alltid gjort. Hvorfor?
Versailles, 17. mai. 17. mai-morgenen i Versailles 2003 er regn, militæruniformer, Wolfowitz og et mystisk tog gjennom parken foran Solkongens mektige palass.
- De kommer. De kommer!
For nesten to timer siden, klokken ett, skjedde det plutselig noe foran Trianon Palace. Det strengt bevoktede hotellet lot to tomme turisttog slippe inn. Hvorfor? Skulle de prominente gjestene leke turister i slottsparken?
Konspirasjonsteoretikerne gjorde noen antagelser, løste billett til parken og ventet der i nesten to timer, selv om det høljregnet. Dette var sjansen. “The list of participants”.
Så skjer det.
- Det er dem. Det er dem!
Tony Gosling løper mot slottsinngangen. Christopher Bollyn tar stilling lenger nede i parken. Marc Delcour kaster seg på toget som følger etter.
Klokken er halv tre. De kommer. To fulle turisttog med politieskorte. Tre biler, tre hester og en hær av solbrillepyntede sikkerhetsvakter kretser rundt turisttoget.
Der sitter toppsjefen i Shell og skuer mot andedammen sammen med dronning Beatrix av Nederland. Toppsjefen i British Petroleum skratter og ler og ser nesten ut som en vanlig mann. Ved siden av ham sitter Natos tidligere generalsekretær Willy Claes med paraply. Noen meter foran toget går gamle David Rockefeller sammen med sin private bodyguard James Ford, og helt bakerst i toget sitter familien Wallenbergs direktør Claes DahlbSck.
Og der. I midten av toget, ved siden av tidligere finans- og utenriksminister Mogens Lykketoft fra Danmark, sitter mannen fra rom 215 på Trianon Palace: han som er sjef for sentralbanken i et av verdens rikeste land, et land med penger på bok, en mann som kan inviteres inn i varmen; sjefen i Norges Bank, Svein Gjedrem.
Tyske turister klør seg i hodet. Hva er det for en gjeng? Hvem er det som er så dumme at de kler seg i finstas når de blir guidet i høljregn gjennom et overbefolket turistmekka? Svetter de ikke fælt med slipsknuten strammet?
Toget stanser foran inngang F på slottet. Bilderbergerne løper inn, guides opp i annen etasje, svinger innom noen av rommene der kong Ludwig XIV boltret seg, før de løper ut igjen.
Knips, knips. Knips, knips, knips. De fleste turistene har gjemt seg under trær og tak for å unngå regnet. Verdenspressen, som på Bilderberg-konferansens tredje dag har krympet til fire konspirasjonsteoretikere og to reportere fra henholdsvis Indymedia og Dagens Næringsliv knipser for harde livet. De er på vei ut igjen.
Menn som styrer pengesekker verd flere tusen milliarder kroner, som når som helst kan legge ned en fabrikk i New Delhi eller Skellefteå, som kan hviske presidenter pauli ord i øret og når som helst tjene penger på en krig, forlater slottet. Og der kommer sentralbanksjef Gjedrem.
Han ser fotografene. Stopper opp. Ser ned. Later som et eller annet, gjør et forsøk på å gjemme seg bak en søyle, men alle de andre fortsetter nedover bakken. Han må følge etter. Så ser han opp. Smiler. Snakker.
- Hei, er det dere?
- Ja. Vi følger Bilderberg.
- Det vet jeg jo.
- Hvordan har møtet vært?
- Bra. Mange temaer. Interessant.
Så går han inn en ny inngang, opp en trapp. Like bak ham kommer dronning Beatrix. Sikkerhetsvakter ber turistene holde seg unna. Et eldre ektepar dyttes vekk fordi de står for nær inngangen.
Et kvarter senere vender toget tilbake til Trianon Palace. Nye møter, nye samtaler og nok en middag.
Dagen etter er det hele over.
Konspirasjonsteoretikerne drar hjem for å analysere. Bilderbergerne drar videre rundt i verden. Nye møter, nye samtaler, nok en middag.
Onsdag, denne uken, en telefon. Ring, ring.
- Myklebust.
- Vi prøvde å få tak i deg i Versailles, men det gikk ikke.
- Nei. Det er med velberodd hu vi gjør det slik. Det er en forutsetning for møtet at vi ikke gir intervjuer.
- Hvorfor er det så hemmelig?
- Vi vil ha et uformelt forum der vi kan snakke åpent uten at det blir referert. Med pressen til stede blir det mindreåpenhet, og vi får mindre nytte av møtet.
- Men det er jo mektig presse til stede. Problemet er vel at de ikke formidler hva de får vite?
- Vi inviterer alltid sentrale mediebedrifter, men de må være der på samme premisser som oss andre.
- Hvorfor er du på disse møtene?
- To ting. Mitt eget kunnskapsnivå. Jeg vil forstå og få innsikt i de viktige problemstillingene i internasjonal økonomi og internasjonal politikk. Jeg får en kraftig oppgradering på disse møtene.
- Er det en privat sak?
- Jeg møter gamle kjente, og jeg møter nye mennesker. På den måten blir mitt internasjonale nettverk utviklet både i dybde og bredde.
- Er Bilderberg viktig?
- Definitivt. Det er et interessant, internasjonalt møte.
- Har du forståelse for at folk lurer på hva i all verden som skjer der inne?
- Dette er ikke noe mystisk. Vi tar opp viktige transatlantiske spørsmål. Det er bare vrøvl å konspirere om Bilderberg. Hvis du ser hva som preger den internasjonale dagsorden nå, så er det transatlantiske spørsmål som dominerer. Noen har følt at det vil være nyttig å samle seg for å diskutere en plattform for best mulig samarbeid.
- Ingen hemmelige samtaler?
- Jeg vet jo ikke hva folk snakker om under middagen.
- Men konspirasjonsteorier oppstår når alt er så utrolig hemmelig?
- Det er ingen som er verre på konspirasjonsteorier enn dere journalister. Det kan du gjerne sitere meg på. Gjør det.
Av DN’s: Lars Backe Madsen og Gunnar Bløndal (foto), Versailles
Utdrag fra fyldig artikkel i Dagens Næringsliv 24.05.2003.
Denne geita døde ut i 2000. Med vitenskapens hjelp er den tilbake.
Det er derimot ikke bare en gladmelding spanske forskere i helgen kunne presentere. Den lille fjellgeit-ungen døde nemlig kort tid etter fødslen.
Men likevel er det første gang en offisielt utdødd dyreart er brakt tilbake til livet, og det gir forskerne nytt håp for verdens truede dyrearter, skriver den britiske avisen The Telegraph.
Hudprøver reddet rasen
Fjellgeita, rasen pyreneisk fjellgeit, ble erklært utdødd da det sist kjente eksemplaret, 13 år gamle Celia, ble funnet død i fjellene i Nord-Spania. Før denne geita døde hadde forskerne hentet ut hudprøver til et genetisk og kryogenisk bibliotek. Det vil med andre ord si at huden ble holdt i flytende nitrogen, noe som innebærer at cellene brytes langt langsommere ned.
I fjor høst valgte forskere å hente DNA ut fra disse cellene. De brukte egg fra tamgeiter, og erstattet det genetiske materialet med arvestoffet fra den utdødde rasen, som i Spania kalles en bucardo.
Én av 439 ga gull
Tilsammen ble DNA’et transplantert inn i 439 egg. 57 av disse ble implantert i hungeiter. Sju av implanteringene ledet fram til svangerskap – bare ett ble fullført. Til tross for at kjeet døde etter sju minutter erklærer forskerne at fødselen er et stort framskritt.
Doktor José Folch fra senteret for næringsteknologi og – utvikling i den nordspanske byen Zaragoza ledet forskergruppen som sto for eksperimentet.
- Kjeet som ble født er genetisk identisk med bucardoen. I raser som disse er kloning eneste utvei for å redde dem, sier han til avisen.
Jurassic Park?
I tillegg kan det forskerne kaller et gjennombrudd føre til at det i framtiden kan bli mulig å vekke både mammuter og lenger utdødde dyrearter til live. Avisen spekulerer for egen regning i om det kan medføre et virkelighetens «Jurassic Park».
Problemet er at arvestoff utsettes for forvitring nærmest uansett hvordan det oppbevares. Det er funnet arvestoff fra mammuter, men DNA-kjeden er ufullstendig og brutt, slik at replisering er umulig.
Likevel ble det i fjor publisert et nærmest fullstendig kartlagt genom over mammuten. Genomet er kartlagt i 4 milliarder DNA-baser, der minst 3,3 milliarder tilhører mammut-arvestoffet. Jo eldre arvestoffet er, jo flere er koblingene som må konstrueres eller syntetiseres igjen.
Virkelighetens Jurassic Park er med andre ord et stykke unna?
Amerikanernes rett til å eie våpen er grunnlovsfestet. Nå frykter våpenlobbyens mest rettroende at president Barack Obama kan uthule denne rettigheten.
–De som jobber for økt våpenkontroll har egentlig vært på retur siden 2000. Vi frykter at de nå kommer på offensiven. Særlig fordi Barack Obama gjør «Mr. Våpenkontroll» fra Clinton-regjeringen, Eric Holder, til justisminister, sier Michael E. Hammond.
Han er jurist og jobber for organisasjonen Gun Owners of America (GOA). Organisasjonen forberedes seg nå Han tar imot i organisasjonens lokaler på landet utenfor Washington.
Ved siden av å drive aktiv lobbying, hjelper de foreningens medlemmer i våpenspørsmål.
Hjelper medlemmer
–Dersom et medlem skyter en innbruddstyv, er det da GOA som stiller opp med hjelp til ham i retten?
–Ja, det kan skje, eller vi skaffer ham en lokal god advokat, forklarer Hammond.
–Færre våpen i omløp gjør USA til et mer usikkert samfunn å leve i, så enkelt formulerer han foreningens grunnsetning.
–Dersom lærerne ved Columbine hadde hatt våpen, slik vi mener de bør ha, ville de som skjøt ned elever og lærere vært stanset tidligere, understreker Hammond.
Organisasjonen er en sterk pådriver for at piloter bør bevæpnes slik at de kan forsvare flyet mot flykaprere.
Taper på kontroll
–Når USA opplever skyteepisoder som Columbine-massakren i 1999, styrker ikke det de som ønsker mer kontroll?
–Nei. Ved valget i 2000 mener jeg at demokratene tapte fem-seks stater fordi de kjørte på våpenkontroll, sier han og legger til: –Mediene, radikale grupper og demokratiske politiker skapte det inntrykket at hendelser som Columbine økte støtten til våpenkontroll. Det er feil. Vi ser at folk blir mer opptatt av å bevæpne seg for å beskytte seg. Etter de omfattende opptøyene i Los Angeles i 1992, ble det en betydelig holdningsendring. Butikkeiere var vitne til at politiet ga opp. Den eneste måten de kunne forsvare seg og eiendommene på var å stille seg utenfor med et automatgevær. Det gjorde de, og det virket, forklarer han.
Obama-velgere
Forretninger som selger våpen melder om stor tilstrømning nå. De vil kjøpe seg et håndvåpen før det eventuelt kommer regler som gjør dette vanskeligere. –Det paradoksale er at når du spør mange av disse, så stemte de på Obama, sier han med et smil.
Hammond har selv 18 år bak seg i Senatet, som rådgiver og koordinator for ulike republikanere og konservative demokrater, før han ble GOAs rådgiver.
Kjøp våpen
–Vil du råde meg som nyinnflyttet til USA å kjøpe meg et våpen?
–Vi mener at dette er opptil folk selv å avgjøre, men skal du ha et godt råd, så er det ja.
–Hva slags våpen bør en kjøpe for å være trygg?
–Det finnes større våpeneksperter enn meg, men jeg har en Beretta pistol, sier han.
Hammond har to ganger vært i Norge på besøk. Han er opptatt av at nordmenn ikke må tro at det flyter blod over alt i dette landet.
–Dere har sikkert et «John Wayne-bilde» av oss. Sannheten er at de fleste stedene i USA er det ikke flere drap enn hva du finner på småsteder i Norge. Det merkelige er at det er i de områdene med de strengeste våpenreglene at det flyter mest blod. Washington D.C. som hadde veldig strenge våpenregler og New York, er eksempler på det, sier han.
Karikert i mediene
Hammond sier han ikke har våpen på kontoret. Han liker ikke så godt bilder av foreningens medlemmer med store skytere. Det blir lett en karikatur. Men han har ingenting imot å bli avbildet med en pistol fra den amerikanske revolusjonens dager.
–Dette minner oss om hva dette dreier seg om. USA er et land skapt med våpen i hånd. Retten til å eie våpen er hjemlet i det andre vedlegget til grunnloven. Du skal kunne forsvare deg, sier han og fikler med den flotte pistolen, mens han forteller at han selv har vært utsatt for våpentrusler.
–Men ofte er det ikke nødvendig å skyte, det holder å vise at en har et våpen, så vil angriperen roe seg ned. Det er den retten vi forsvarer, understreker han.
Til høsten skjer en stor revolusjon på Internett. Reglene for hvordan nettsteder får sine navn endres drastisk. Det vil skape muligheter, men også konflikter.
Selskaper over hele kloden gjør seg nå klar for tidenes domenerace. Fra i høst blir det blant annet mulig å gi nettsteder «etternavnet» .sex .æøå .norway .news, eller hva som helst an- net.
Mens dagens adressestruktur på Internett baserer seg på tallene og de 26 tegnene i det latinske alfabet, åpnes det nå også for bruk av blant annet kinesiske, arabiske, kyrilliske, nordiske og andre skrifttegn i de såkalte toppdomenene.
Nettrevolusjon
Enkelte eksperter omtaler det som skal skje en gang i tredje kvartal dette året som den største Internett-revolusjon på 40 år.
–Det er ingen tvil om at frislippet vil gi unike muligheter for nyskaping og innovasjon på nettet. Vi kan vente at det oppstår mange nye bedrifter og forretningsideer. Jeg ser for meg at særlig konsulenter og søkemaskiner vil gå en gyllen tid i møte, sa tyske Ute Decker fra Microsoft i en paneldebatt da verdens fremste Internett-byråkrater og -regulatorer var samlet til konferansen Internet Governance at the Crossroads på Litteraturhuset i Oslo denne uken.
Gulroten er at de som kommer opp med slående toppdomenenavn får administrasjonsrett over disse, slik at de kan videreselge internettadresser i stor stil. I dag er over halvparten av verdens nettsteder samlet under toppdomener som .com og .net.
Decker advarte samtidig mot at den nye navneflommen på Internett vil være en gullgruve for kriminelle miljøer som driver med såkalt phishing, det vil si nettsider som utelukkende er laget for å støvsuge inn folks kredittkortopplysninger for svindel.
Misbruk
–Det kan bli mye lettere å misbruke navn på internasjonalt kjente selskaper og varemerker, for å lure forbrukerne, sa hun.
Samtidig kritiserer både u-land og nasjoner som sliter med å få orden på økonomien etter kommunismen, prisingen av de nye toppdomenene.
Ifølge International Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN), som styrer adressestrukturen på Internett, vil de kreve 185000 dollar bare i søknadsgebyr for dem som vil kjøpe seg et nytt toppdomene. I tillegg til dette må kjøperne belage seg på å betale ytterligere 75000 dollar i årsavgift.
–ICANN er en non-profit-organisasjon, og det er ikke meningen at vi skal tjene på dette, forklarer svensken Olof Nordling, som leder arbeidet med adresserevolusjonen i ICANN.
Utgifter
Nordling understreker at avgiftene gjenspeiler de utgiftene ICANN har hatt over mange år med å utvikle den nye adressestrukturen.
–Hvis u-land eller andre ikke har råd til å betale avgiftene, foreslår vi at de får hjelp av Verdensbanken eller hjelpeorganisasjoner. ICANN er i alle fall ingen bistandsorganisasjon, sier han.
Professor Jon Bing, som sitter i ICANNs råd for globale toppdomenenivåer, ser for seg at det i tiden som kommer kan oppstå en rekke konflikter rundt tildeling av nye toppdomener.
–Men den viktigste vinningen blir jo det kulturelle frislippet dette vil innebære. Nå vil store deler av verdens befolkning umiddelbart skjønne en nettadresse, uten å måtte gå via engelsk skriftspråk. For oss kan det bli litt vanskeligere å taste inn nettadresser, men dette kan enkelt løses ved at vi får softwareløsninger med klikkbare tastaturer på skjermen der vi taster inn de bokstavene som ikke finnes på vårt eget tastatur, sier han.
Kreml jubler
Blant dem som har ivret mest for utviklingen av nettadresser på andre skriftspråk enn latin, er Russlands president Dmitrij Medvedev. Senest i juni i fjor gikk han ut og krevde at Russland får lov til å bruke domenenavn på kyrillisk.
Kreml er derfor trolig en av de første kjøperne i køen av nye domenenavn. Medvedev har blant annet understreket behovet for at Russland ønsker seg domenet. rf, for Russlands Føderasjon, men altså skrevet med kyrilliske bokstaver.
Internett-ekspertene som var samlet i Oslo denne uken var særlig opptatt av å unngå navnedisputter i fremtiden.
–Hva skjer om Israel for eksempel bestemmer seg for å kjøpe .palestine, bare for at palestinerne ikke skal få det, var det retoriske spørsmålet fra direktør Hilde Thunem i UNINETT NORID. Blant deltagerne var det også dem som så potensielle konflikter i krangling mellom Hellas og Makedonia om retten til .macedonia.
Konflikter
Ifølge Olof Nordling er ICANN oppmerksomme på de konflikter som kan oppstå når det gjelder bruk av merkevarenavn og geografiske benevnelser.
–Hvis det skulle være slik at noen ønsker å kjøpe for eksempel .norway, ser jeg for meg at ICANN vil måtte be om en tillatelse fra den norske regjering, før vi går til et slikt salg. Geografiske navn på lokalplan, må sjekkes ut med lokale myndigheter, sier han.
Millioner av gjess og ender ribbes mens de er levende. – Som å rive av håret på et menneske, sier veterinær.
I kveldens episode av svensk TV4s dokumentarprogam «Kalla Fakta», får seerne et innblikk i de kontroversielle metodene som brukes i deler av dunindustrien, skriver TV4 på sine nettsider.
Det skal hele 75 gjess til for å lage én dundyne. For å etterkomme den store etterspørselen og få mest mulig dun du ut av hver enkelt fugl, ribbes gjessene flere ganger i løpet av sin levetid. Uten bedøvelse.
- Helvete på jord
- Det er helvete på jord, seier veterinær Johan Beck Friis, som er intervjuet i programmet. Han sammenligner måten fuglene ribbes på med å rive håret av et menneske.
Fuglene skriker og flakser mens de ribbes, og etterpå ligger de som paralyserte.
- Dette er en åpenbar stressituasjon, og dyrene har dødsangst. Slik behandling kan føre til at fuglene dør av ren skrekk, sier Friis.
Store sår
Den første ribbingen skjer når gjessene er åtte uker gamle. De fuglene som overlever, blir ribbet ytterligere tre ganger før de sendes til slakt. Etter døden ribbes de en siste gang.
Kalla Fakta har besøkt en dunfabrikk i Ungarn med skjult kamera. Der blir reporterne vitne til hvordan fuglene får vinger og føtter knyttet sammen før ribbingen. Flere av dyrene får sår som er opptil ti centimeter lange og flere centimeter brede. Disse sys sammen av arbeiderne selv, uten at fuglene bedøves.
Forbudt
90 prosent av dunprodusentene i Polen, Ungarn og Kina som Kalde fakta har vært i kontakt med, bekrefter at de selger dun fra levende fugler.
Dette er ulovlig i Europa, hvor dunplukking kun skal skje etter at dyret er dødt.
Kalla Fakta antar at så mye som 80 prosent av all dun på verdensmarkedet kommer fra levende fugl.
I dokumentaren kommer det også frem at den ungarske grossisten Radai KFT, som videreselger levendeplukket dun fra ungarske leverandører, har det danske firmaet Dykon på sine kundelister. Dykon er en av Europas største dunaktører, og selger dunputer og dundyner blant annet til butikkjedene Jysk og Åhlens.
- Vil avbryte samarbeidet
Kommunikasjonssjef i Jysk, Jonas Schrøder, sier til Aftenposten.no at man tar kraftig avstand fra denne formen for bisarr dyremishandling.
-Jeg garanterer at vi gjør alt som står i vår makt for å forsikre oss at dunet vi bruker i våre produkter er plukket på lovlig vis, selv om det vil være umulig å gardere seg hundre prosent mot at noen av underleverandører bryter loven, sier Schrøder.
Om den danske dunleverandøren Dykon, sier Schrøder at han opplever Dykon som svært etterrettelige, og viser til at de blant annet dokumenterer sine leveranser med veterinærrapporter.
- Men det er klart, i kjølvannet av denne saken vil vi gå en ekstra kvalitetssikringsrunde med alle vår leverandører, sier Scrøder.
Butikkjeden Åhléns sier at de ikke har vært klar over problemet.
- Vi vil ikke bidra till dyreplageri. Hvis vi ikke kan garantier om at dunet kommer fra døde fugler, kommer vi til å avbryte vårt samarbeid med leverandøren, sier innkjøpsdirektør Susanne Holmberg ved Åhléns til TV4.
Dykon nekter på sin side for at de selger produkter av levendeplukket dun.
Hvis du ringer til politiet med et problem, kan hvem du er og hvordan du klarer å legge fram saken, avgjøre hvor god behandling du får, antyder en ny norsk avhandling.
forskning.no | 29. januar 2009
- Ut ifra enkelte av samtalene med betjentene, ser det faktisk ut til at de synes enkelte innringere ikke har krav på samme respekt som andre.
- For eksempel er det en innringer som er elendig i norsk, som får veldig lite språklig hjelp. Det kan se ut som diskrimineringen her er fraværet av hjelpsomhet.
Dette sier Kari Gresvik Rønneberg. Hun er lektor ved Politihøgskolen, og har i sin doktorgrad gått gjennom 900 lydopptak av samtaler med mennesker har ringt Sentrum politivakt i Oslo.
I en annen av samtalene ringer en kvinne på morgenkvisten for å høre nytt om en voldtekt hun har anmeldt, og sier samtidig at hun blir truet på livet regelmessig av menn i miljøet hun er i.
Kvinnen blir mer og mer opphisset, og noe av samtalen fortsetter omtrent som følger:
INNRINGER: (..) så var det i telefonen at jeg var trua på livet, at dem sku skyte meg, også jeg har til og med altså jeg har sår over hele kroppen..
BETJENTEN: Men hva er grunnen til at du ringer til politiet klokken fem om natta?
- Ved hjelp av en datamaskin og spørsmål om personopplysninger burde det imidlertid ha vært en enkel sak for ham (betjenten) å sjekke de faktiske forhold, dersom han hadde villet.
- Nok et bemerkelsesverdig trekk ved denne samtalen er den konsekvente mangelen på uttrykt empati og forståelse fra den profesjonelles side, heter det i Rønnebergs avhandling.
Nå vil hun bruke avhandlingen i undervisningen av politistudenter, og bruke erfaringen til å bedre kommunikasjonen mellom politiet og landets innbyggere.
Hvor går det galt?
- Mulige konflikter mellom politiet og publikum handler ikke bare om hva politiet sier og gjør, men like mye om hvordan de sier og gjør det, sier Rnneberg.
Hun understreker at betjentene er svært høflig og hjelpsomme i de aller fleste samtalene, slik de er pålagt av politiloven. Men de samtalene som skar seg eller hvor innringeren ikke fikk tilstrekkelig hjelp, hadde flere fellestrekk.
- I samtaler der noe skurrer eller der samtalen blir konfliktfylt, er det nettopp fraværet i forklaringer fra betjenten som er et påfallende trekk.
- Analysen viser også at der samtalen tilspisser seg og ender som konfrontasjon, kan en utløsende faktor være den profesjonelles mangel på empati og uttrykt forståelse overfor den andres situasjon, tror Rønneberg.
- En forklaring kan ligge i politiets egne normer for hvilke kunder som fortjener deres oppmerksomhet, og hvilke som ikke gjør det, skriver hun i avhandlingen.
Hun mener å se ut i fra samtalene at innringeren kan roe seg ned hvis betjenten unngår å bruke fagspråk, slik at kontakten med innringeren blir bedre. I avhandlingen bruker hun et eksempel der innringeren rett og slett ikke forstår fagbegrepene betjenten bruker. Dette er et tilpasset utdrag:
BETJENTEN: Det var du som var fornærmet ikke sant?
INNRINGEREN: Neei, det var det ikke nei..he he he…
BETJENTEN: Hvem var det som er fornærmet da?
INNRINGEREN: He he, vet ikke, jeg var helt fornøyd med alt jeg!
Gjelder å oppnå sympati
Noen ganger ber innringeren om hjelp som politiet ikke kan gi, enten det er av mangel på ressurser eller at det ikke er en politisak.
- Hvis innringerens respons på avslaget for eksempel er: ”Å, det var leit..”, med en litt ydmyk tone, forklarer politiet ofte nærmere og er medfølende.
- Men hvis innringeren utbryter: ”Hvorfor det!” i et utfordrende og irritert tonefall, da får hun ofte ikke trøst og kanskje heller ikke noen nærmere forklaring på avslaget, ifølge Rønneberg.
- Enkelte kan fortsette å argumentere. Da kan politiet kanskje føle at de trekker deres autoritet i tvil, og opptre mindre hjelpsomt, sier hun.
Av 32 såkalte “begrensningssamtaler”, hvor et positivt svar er vanskelig eller umulig for politiet å gi, inneholdt hele 24 av dem flere eksempler på direkte avslag uten bruk av noen form for høflighetsmarkering, og i bare fire av dem ble uttrykk som ”beklager” og ”dessverre” brukt, i følge Rønnebergs avhandling.
Viktigheten av forståelse
- Jeg tror de fleste opplever å møte en veldig høflighet og hjelpsomhet når de ringer politiet. Og det er når betjenten viker fra rutinefrasene, viser empati, og lar innringeren føle at hun er blitt hørt, at samtalene ofte blir svært vellykkede, mener Rønneberg.
I en av samtalene bruker betjenten fraser som: ”Det skal du ha full forståelse for” og: ”Ja, det er litt håpløst”, for å vise at hun forstår innringerens frustrasjon over lange ventetider på politistasjonen. I tillegg gir hun hjelpsomme råd til innringeren.
- I utgangspunktet er dette en samtale som lett kunne ha endt i en ganske annerledes tone, med sinne og frustrasjon fra kundens side. Vaktas uttalte enighet med kundens oppfatning av situasjonen virker som olje på bølgene.
- Stemningen snur. Høflighetsfraser utveksles og kunden avslutter med å takke for hjelpen, heter det i Rønnebergs analyse av samtalen.
